Sist endret 4. desember 2022
Sommerens første langtur sto på programmet. Planen var å ta en rundtur i Dyraheio i Suldal, med startpunkt på Mostøl og målgang i Saurdal. Jeg hadde fått med meg Per på tur, så vi satte en bil igjen på veien mot Lauvastølsvatnet, før vi kjørte videre til Mostøl hvor vi startet turen.
Dag 1: Mostøl til Steinkilen. 22 kilometer, 9 timer
Vi startet på stien mot Jonstølen. Det er viktig å ta denne, og ikke den som går mot Krossvatn, siden sistnevnte går på feil side av elva oppover.
Ved den gamle stølen på Jonstølen fortsatte vi bratt opp lia til venstre for fossen. Ferden fortsatt videre på sti videre inn mot Sandvatnet. Noen steder var det vanskelig å følge stien, særlig i bratta langs kanten av bekkegjelet.
Ved Sandvatnet fortsatte vi på høyre side av vannet. Det var lett å følge stien, som var nødlet og tydelig. Godt inne i Austmannaskora, hvor stien dreide mot sør, fortsatte vi i nordøstlig retning, før vi gikk opp den bratte Salttjørndalen. Det var god stigning og partier med noe klyving. Vi kom etter hvert opp på fonna hvor det var lettere å gå. Vi gikk bratt opp skaret sørøst for topp 1362. I enden av det lille tjernet satte vi sekkene, og fortsatte opp mot toppen. Flott utsikt over Rennedalen og Austmannaskora hvor vi kom fra.
Vi fortsatte ned mot Kaldevatn og Hedleitebrekke, og videre sørvestlig mot Midtvatnet. Her traff vi på stien vi forlot nede i Austmannaskora. Det var tid for matpause, før vi fortsatte på ruta mot Steinkilen. Stien var stedvis tydelig i terrenget, og ellers merka med nødlinger. Ved utløpet av vannet i Steinkileskaret var det igjen tid for en toppebestigning. Sekkene ble parkert, og vi gikk opp til Steinkilenuten, som med sine 1440 moh var den høyeste nuten på turen. Fra toppen var det fantastisk utsikt i alle himmelretninger.
Vel nede ved sekkene fortsatte vi videre i retning Steinkilen. Det var store snøfonner i den bratte hellingen ned mot Steinkilen, så vi gikk en del lenger nord enn der ruta er tegnet inn på kartet. Nede på flaten traff vi på nødlingene igjen, og fortsatte turen langs vannet og ned dalen mot Leirdalsvata. Steinkilehytta ligger altså ikke til Steinkilen, men ved nordre ende av Leirdalsvatna.
Hytta tilhører Suldal fjellstyre, og kan brukes for overnatting. Utenfor jaktsesongen er det nok ikke problem å finne ledig seng. Hytta er fullt utstyrt. Det eneste som må tas med er sovepose. Betaling gjøres til bankkonto i etterkant.
Det er også ei restaurert jordhytte med plass til åtte, og kommer du med hest kan den settes på stallen!
.
Turfakta Distanse : 63 km Varighet : 3 dager Toppunkt : 1440 Startpunkt: 615 Kommentarer eller spørsmål? Kontakt meg gjerne her.
Dag 2: Steinkilen til Krossvatn. 15 kilometer, 6 timer
Planen var å gå videre til Grønafjellet og Skorpa, med Ulla satte en stopper for den planen. Vannføringa var stor og stri, og vi fant det ikke verdt forsøket å komme over. Vi kom fram til at det kunne være fint å gå nedover langs Leirdalsvatna og heller bestige Litlafjellet på vei mot Krossvatnet.
Vi kom raskt inn på en godt nødla rute på nordsiden av Leirdalsvatna. Mellom vann 1116 og 1131 satte vi fra oss sekkene for å ta turen opp på Litlafjellet. Fra toppen 1236 moh var det fin utsikt mot Krossvatnet i sør. Vel nede igjen, fortsatte vi videre ned mot stien som er inntegnet på kartet, og som går i retning øst-vest, sør for Nede Leirnuten. Jeg har til gode å treffe på stien der den er tegnet inn på kartet. Så også her. Stien videre var heller ikke godt nødlet, så vi rota periodevis med å finne optimal rute videre vestover.
I bukta øst for topp 1142 tok vi av stien for å komme til brua som går over elva mellom Gravetjørn og Krossvatnet. Denne ruta var heller ikke godt merket, særlig siste stykket ned mot brua. Ikke noe stort problem den veien vi gikk, men man blir virkelig overlatt til seg selv hvis man går motsatt vei, siden det ikke er opplagt hvor man skal gå etter å ha kommet over brua.
Ellers stusset vi over alle plaststikkene som lå i skaret før brua. Røde plastrør som har vært brukt til å merke vinterrute. Merkverdig at det brukes plastrør til slikt. Ingen henter dem på sommeren, så det vil bli flere og flere etter som årene går. Bruk kvister som i alle fall råtner bort etter noen år, og ikke slikt plastsøppel!
Over på andre siden av brua gikk det bratt opp. Noen flere nødlinger siden sist jeg var her, men heller ikke her var det godt merket. Vi fortsatte et stykke østover, før vi dreide i sørlig retning opp skaret. Midt i skaret satte vi sekkene fra oss, for å ta turen opp til Nøvlenuten. Kort og lettgått tur. Vel oppe var det tid å skru på mobilene, siden vi regnet med å få dekning også på denne toppen. Det stemte, og etter litt skrytebilder til den store skyen, bar det ned igjen. Fra skaret fortsatte vi mot den rødmerka turiststien litt lenger sør. Fra den gikk det radig bort til turisthytta på Krossvatnet.
Tredje etappe: Krossvatn til Saurdal. 26 kilometer, 9 timer
Siste etappe skulle gå fra Krossvatn og ned til bilen i Saurdal. Vi startet fra hytta i strålende sol klokken 07.30. De foregående dagene hadde startet overskyet, så det passet fint å ha siste turdag i strålende solskinn.
De første drøye to timene gikk på rødmerket DNT-rute mot stidele i vestenden av Vassdalane. Vi tok bare en kjapp avstikker opp til Grasdalsheia. Ikke noen imponerende topp, men topp er topp, så da kan den kvitteres ut som besøkt. Fra stidelet fulgte vi DNT-ruta videre mot Stranddalen, men øverst i Kaldavad tok vi bratt opp stien som går mot Såta. Denne stien er nok ikke så mye brukt lenger, for den var utydelig og har stedvis mangelfull varding. Vi brukte litt tid på turen til å bygge opp nødlinger som hadde rast ned, eller som manglet, for å gjøre det litt lettere for andre turgåere å finne fram.
Etter hvert som stien dreide i vestlig retning ble det større snøfonner å passere. Omtrent på toppen av skaret, sør for topp 1291, er det viktig å holde til høyre. Det er svært fristende å følge skaret som går mer til venstre, men da kommer man for langt ned mot Såtedalen, hvis målet er å følge nødlet rute videre vestover. Nødlingene her er ikke lette å følge, og jeg har flere ganger tidligere surret rundt her. Vi kom til slutt inn på noenlunde riktig retning, og etter å ha tatt opp noe slake sva, dreide vi inn på hylla som går under toppen østover. Ved å følge hylla kom vi på baksiden av toppen, hvor det er mye lettere å komme seg opp. Vi satte sekkene fra oss, og tok den korte men bratte turen opp til varden. Flott utsikt over Venaheia i sør. Såta er, sammen med Napen og Snønuten, de mest kjente og markante toppene i området.
Som toppsamler besøker jeg en del topper som neppe er godt besøkte. En slik navnløs topp sto som siste topp på turprogrammet. Nord for Såta ligger en topp på 1340 moh. Toppen blir navngitt som Nord for Såta og Nord for Djupahola. Veien fra Såta gikk i ganske strak linje til området mellom Såtetjørna og Djupahola. På veien bort traff vi på nødlinger. Det var greit, for området var fullt av kløfter. Etter hvert mista vi nødlingene, så vi fortsatte på egendefinert rute. Det var sikkert grunnen til at vi til slutt havna på kanten av Djupahola, som bokstavlig talt er et dypt dalføre omgitt av oppsprukket fjell. Rene skjære grushaugene på alle kanter, og bratt. Vi kom da både ned og opp igjen, men det hadde nok vært lurere å holde i mer vestlig retning enn det vi gjorde.
Ved flaten rett nordøst for Såtetjørna sto en hel haug av varder. Mulig flere ruter møtes her. Vi fant ikke noen rute i retning toppen, så vi satte sekkene fra oss og gav oss i kast med den bratte oppstigningen. Etter hvert ble det mindre bratt, og det var en helt grei tur opp til den navnløse toppen som heller ikke hadde noen varde. Samme vei tilbake til sekkene. Videre sirklet vi oss gjennom steinlandskapet langs nordsiden av Såtetjørna. Mye sikksakk siden det også her var svært kupert.
Vi passerte sør for topp 1257, og det var først derfra terrenget ble mer lettgått. Mer sva og færre kløfter og pytter. Det ble i grunnen bare bedre og bedre etter som vi nærmet oss den nødla ruta fra Såta og ned til Saurdal. Her har jeg gått et par ganger før, så det var bare å traske nedover svaene og etter hvert over lyng og i bjørkeskog, før vi var nede ved bilen vi hadde parkert langs veien mellom kraftstasjonen i Saurdal og Lauvastølsvatnet. Det var ikke snakk om mer enn 100 meter på grusveien før sekkene lå i bagasjerommet.
Siste del av turen gikk i å kjøre tilbake til Mostøl for å hente min bil. En fantastisk flott tur som kan tas om du samler på topper eller ei. Ruta vi valgte er fin uansett formål, det er i grunnen bare å droppe avstikkerne til toppene, og evt gå ned fra Såta og følge stien derfra og ned til Saurdal.
GPX-spor som kan importeres i kart og GPS (fil med lav oppløsning).
NB! En del av turene har høyoppløselig GPX-fil for nedlasting tilgjengelig under høydekurven. Høyoppløselige filer har en F i filnavnet, eksempelvis hustveitsataF.gpx. GPX-fila brukes fullt og helt på eget ansvar, og er ikke å regne som noen offisiell tur-rute. Det er min egen rute på aktuell tur, med eventuelle feilnavigeringer. Aktuell rute inneholder noen «feil» med skikkelige stup i nærheten, og bør derfor brukes som supplement til ordinær kartlesing og egne vurderinger.
