Sist endret 4. desember 2022
Starten på denne turen, som ikke er en topptur, er i Ulladalen i Suldal. Målet for turen er Store Holevatnet som ligger et godt stykke utenfor allfarvei, i en sidedal til Ulladalen, Fagerdal. Jeg legger ikke ut noe GPX-spor av denne turen, for den er så full av feilnavigering og omveier at det er helt flaut. Mer om det etter hvert.
Turen ble langt mer utfordrende enn hva jeg hadde sett for meg under planlegging hjemme i sofakroken. På kartet ser dette ganske overkommelig ut, med merket sti til langt inn i dalføret. Men så feil kan man ta.
Bilen ble parkert innenfor Ullatun, rett ved kraftlinjene der stien visstnok skal gå. Jeg la i vei med godt mot, men noen sti eller tråkk var ikke å finne i skogen, og etter hvert den bratte lia. Jeg gikk nok for mye til høyre for der stien gikk, men jeg har ikke til vane å snu i mangel på en sti. Oppover ei bratt li bar det, det var jo helt tydelig hvor dalen var lenger der oppe.
Nå er ikke jeg noen geolog, men Fagerdal er nok en hengedal, hvor det bare er om å gjøre å komme opp til starten av dalføret, før det forhåpentligvis flater ut. Jeg var langt oppi Slåttåsen før jeg dreide østover. Fordelen var at jeg hadde vunnet mange høydemeter og kunne holde høyden østover til kraftlinjene. Her fant jeg sporadisk noe som kunne ligne en sti. Jeg valgte å følge kraftlinjene oppover, for på kartet skal stien gå her ett eller annet sted.
Da jeg kom til den doble linjetraseen fulgte jeg denne videre sørover, også nå i et bratt terreng med mye tett skog. Men noen sti? Nei! Jeg fortsatte samme strabasiøse ferd forbi vannet med det merkelige navnet Fiskafatet, altså oppi lia. På retur fant jeg at stien gikk helt i vannkanten. Men god trim ble det!
Siden jeg ikke var på lag med stier og tråkk på denne turen, fortsatte jeg samme tralt videre innover. Jeg gikk oppå ryggen mellom Store Løyningsvatnet og Strandavatnet. Her var det mindre vegetasjon, og lettere å gå. På høyde med enden av Strandavatnet gikk jeg nedover mot flatene der det på kartet var inntegnet en hytte, i Botnen. Heller ikke her var det tegn til noen sti, og hytta var omtrent overtatt av moder natur. Kanskje er forklaringen på at det ikke finnes noen tydelig sti her lenger at denne dalen er svært lite besøkt i våre dager?
Fra hytterestene i Botnen bar det virkelig oppoverbakke i fint lyngterreng. Her var det ikke noe problem at det ikke var sti. Jeg ville vinne mest mulig høydemeter i greit terreng før jeg snudde nordøstover lia mot Store Holavatnet som var målet. Jeg var nok på nærmere kote 900 før jeg snudde østover. Jeg gikk litt lenger enn nødvendig av ren nysgjerrighet. Det sto et helikopter i lyngen der oppe, og en liten gravemaskin jobbet ett sted og en kompressor et annet. Helikopteret tok av før jeg var på høyde med det, men jeg fikk en prat med to karer som arbeidet der oppe i motbakken. De holdt på å bygge kraftlinje. Den gamle skulle flyttes for å gjøre plass til ei ekstra linje som skulle bygges et par år senere. De bodde i ei campingvogn helt på toppen av Fagerdalsbakkane. Skjelden stemmer et stedsnavn så godt! Både fagert og bakke i betydning bratt.
Etter en pause og prat, bar det på skrått nedover igjen. Her var også lendet bratt, men med mye stein. Det var bare å ta det med ro, for selv om det var folk i området, var det ikke noe mål å vrikke foten i det ulendte terrenget.
Siste del nedover til vestre ende av vatnet var fint å gå i. Her er det et par mindre dammer, i forbindelse med at vannet er overført til Sandsavatnet via tunnel, som en del av Ulla-Førre-utbyggingen.
Jeg ville ha en tur bort til tunnelinntaket i andre enden av vatnet. Turen på sørsiden av vannet var ingen enkel affære siden det ikke er strandlinje rundt vannet, men bratte berg. Jeg kom slutt gjennom fjellbjørkeskogen som klamra seg fast til bergene langs etter vannet. Hadde det ikke vært for at det gikk at å holde seg fast i busk og kratt, hadde det ikke vært forsvarlig å passere deler av denne ruta, eller komme seg til andre ende av vannet.
I øst-enden av vannet kommer det inn noen små bekker. I disse var det en hel del fin fisk, så det var dumt jeg ikke hadde med fiskestang på turen. Turen tilbake til vestenden gikk samme vei jeg kom. Veien fra vannet og ned til Botnen gikk i mer rett linje denne gangen. Terrenget er mye mindre fremkommelig enn hva jeg hadde sett for meg hjemme i sofaen. Bratte skrenter og flere stup som ikke kunne passeres. Vel nede klarte jeg å finne den stien jeg ikke fant på vei opp. Den gikk lenger øst enn hva jeg hadde trodd, langs bredden av vannene nedover. Nedenfor der det står Fagerdalsåna på kartet mistet jeg stien igjen, for godt. Men jeg holdt lenger øst på vei ned, og det var langt mer fremkommelig terreng.
Turfakta Distanse : ikke målt Varighet : hele dagen Toppunkt : 850 Startpunkt: 225
