Generic selectors
Bare fullstendig treff
Søk i turtittel
Søk i innhold
Søk i turbeskrivelser
Bildebeskrivelser

Fra Dalvann i Sauda kommune. Ca 20 km og 7-8 timer tur/retur. Krevende langtur med 1000 høydemeter, hvor man til slutt ender på 1538 meter over havet. Skaulen er Rogalands 10. høyeste topp.

Jeg hadde med meg Øyvind på denne turen. Vi kjørte fra Norheim litt over kl 14.00. Vi hadde pakket telt, liggeunderlag og soveposer, i tillegg til standard utrustning for langturer i høyfjellet. Planen var å komme seg til Dokkavatnet, og slå leir der, for å å gå videre til Skaulen dagen etter.

Turen starter ved å ta av Rv 520 mellom Sauda og Røldal, ved brøytestasjonen før Breiborg. Veien fører til Dalvatnet. Her parkeres bilen ved kraftstasjonen, og en kan gå på anleggsvei (bratt) opp til vestenden av Finnflotvatnet. Denne veien er et par år gammel, så sist jeg gikk opp til dammen var det sti oppover lia. Først til hoveddammen, og videre til en mindre dam i vestenden av vatnet.

Når du kommer til veikryss, ta til høyre slik at du kommer til vestre ende av Finnflotvatnet. Gå rundt dammen, og følg sti oppover skaret, der fossen kommer ut av berget. Dette er et resultat av Saudefaldenes arbeid her på 1920-tallet for å overføre store nedbørsfelt og vannet fra Nedre Fjellvatn over til Finnflotvatnet.

Etter ei god kneik flater det ut. Stien går til Nedre Fjellvatn. I stikrysset skal man ta til venstre, oppover. Etter en del høydemeter er det godt med en liten nedstigning til Dokkavatnet. I fjellbjørkeskogen ikke så langt fra hytta der inne, fant vi en fin flate rett ved vannet, hvor teltet ble slått opp.

Både Nedre Fjellvatn og Dokkavatnet har fisk, har jeg lest. Om den biter er jo en helt annen sak. Tvil ble kjapt gjort til skamme. Med to kobberfargede sluker med prikker, gikk det under kvarteret før vi hadde fire fjellaure klar til steiking. Det er lenge siden jeg har fått så mye fisk i et fjellvann på så kort tid! Størrelsen var så som så, men det henger vel kanskje sammen med at det ganske sikkert er alt for stor bestand her. Men gøy er det!

Etter bålkos og en del mygg (hadde selvsagt glemt alle midler mot slikt) ble det ganske tidlig kveld.

På lørdag morgen ble det en rask frokost før vi flyttet nødvendig utstyr over i en sekk. Vi kom oss av gårde før klokka hadde blitt ni. Stien er som sagt tydelig og lett å følge i dette terrenget. Stien går til enden av vatnet, men tar oppover før vi kommer til elva.

Vel oppe på første nivå er det fin-fint terreng innover Såtekvelven. Det beiter sauer, selvsagt stort sett tre-og-tre, noe som må være ei plage for de som skal sanke til høsten. Vi passerer saltsteinen som er satt opp til sauene, og dreier gradvis noe østover innover en dal. Elva krysses et par ganger, men det er bare å hoppe fra stein til stein, så er vi tørrskodde over.

Fjellsidene er bratte, og en lurer på hvordan man skal komme opp på det store Skaulen-massivet om ligger i sør. Hadde jeg ikke visst at det er en sti ved navn Tyskerstien her, hadde jeg trodd det var umulig å komme opp.

Tyskerstien heter stien fordi tyskerne hadde et anlegg på Skaulen i siste del av krigen. Mer om det senere. Det skal vise seg at Tyskerstien forsvinner inn i ei svær snøfonn der vi antar den går opp gjennom et bratt skar. Snøfonna frister ikke særlig, for den er bratt, og det er lang ned. Ikke noe særlig å komme på gli utpå der! Et øyeblikk er konklusjonen at vi får snu, vi er en måned for tidlig ute.

I såfall er det andre gangen jeg har snudd på en tur grunnet store mengder snø, og lysten til nettopp det er liten. Det ser ut til å finnes en alternativ rute, som neppe er nedtegnet av noe fornuftig menneske. Skal vi våge oss opp der? Svarer blir verken ja eller nei, for jeg kommer Øyvind i forkjøpet med noen besluttsomme klyv. Etter en del klatring, og passering av noen vel høye stup, kommer vi opp. Men vi skal ned igjen og… Den tid den sorg.

Herfra flater terrenget ut, og vi er over den verste stigningen. Akkurat her, på toppen av Tyskerstien, ser det ut til at noen har gitt opp, eller har hatt et uhell. Det ligger en haug med steinkull. Sikkert for å fyre med i en ovn på toppen, men her ligger altså restene omtrent 75 år etter uhellet, eller hva det nå enn var som skjedde.

Det er en del snøfonner oppover, for det går fortsatt oppover! Det er 2-300 høydemeter igjen. Terrenget her er preget av stein. Mye stein! Normalt er det ganske lettgått å gå i fjellet i denne høyden, men her er det mye “haug og hammer” som skal forseres på vei oppover.

Et stykke oppover i steinødet finer vi rester av noe som sikkert har vært ei hytte. Det ligger råtne bjelker, og taktekking av asfalt. Ganske sikkert etterlatenskaper fra krigen.

Det er ganske lett å navigere, for det er nødlinger hele veien. Man skal derimot ta seg litt tid, og hele tiden se etter neste nødling. Gjør man ikke det, må man raske tilbake til forrige nødlig, for det er ikke så lett å skille nødlingene fra resten av steinørkenen, og det er et terreng en helst ikke vil ta unødige omveier i.

På det som ser ut til å være toppen, stikker det opp en påle, så vi tar kursen mot den videre oppover. Vel oppe er det ikke så lange stykket bort til topp-punktet. Skaulen er ikke en klassisk fjelltopp, men et stort fjellparti. På det høyeste punktet står det en flott rektangulær varde, så vi setter kursen mot den.

Borte ved varden ser vi flere rester fra krigens dager. Murer etter bygg, murstein, deler av skorstein, fester for barduner, treverk med mer. Her oppe hadde tyskerne et radiolink-stasjon under krigen. Formålet var visstnok å få radiosignalene fram mellom Jåttå i Stavanger og Gaustatoppen ved Rjukan. Muren på toppen gir god le for vinden, og vi tar en halvtime pause der vi får gjort et bra innhogg i provianten.

Turen nedover går en del kjappere, naturlig nok. Når vi kommer til toppen av Tyskerstien treffer vi på en kar med hund. Han sier han kom opp den store snøfonna i det bratte skaret, og at det er mulig å forsere den om man er forsiktig. Vi velger derfor å ta den ruta ned. Å gjenta det noe halsbrekkende stuntet vi hadde på vei opp, frister ikke. Fonna var bratt, men ikke så bratt som det så ut på avstand. Vi kunne dessuten gå et stykke helt inntil fjellveggen, for det hadde tint en del langs fjellet. Ned kom vi, og det ble samme rute som på vei opp, ned til teltet ved Dokkavatnet.

Det ble en kjapp matpause og pakking, og videre tur ned til bilen. Det siste stykket på den bratte grusveien var ganske heftig. Man kjenner det i knær og føtter etter nesten 17 kilometers tur i dette terrenget, særlig i bratte nedoverbakker.

Turfakta
Distanse  : 20 km
Varighet  : 7 - 8 timer
Toppunkt  : 1538
Startpunkt: 555


GPX-spor som kan importeres i kart og GPS (Dokkavatn til Skaulen t/r).
GPX-spor som kan importeres i kart og GPS (Dokkavatn-Dalvatn).

NB! GPX-fila brukes fullt og helt på eget ansvar, og er ikke å regne som noen offisiell tur-rute. Det er min egen rute på aktuell tur, med eventuelle feilnavigeringer. Aktuell rute inneholder derimot ikke noen større «feil», og kan således fint brukes som en veiledende rute. Det er en feil når man kommer til Tyskerstien på vei opp. Hold stien, og ikke følg mitt spor her!

Kommentarer

Kanskje liker du også:

Copy link
Powered by Social Snap