Sist endret 4. desember 2022
Ny rundtur i Sauda sto på turprogrammet. Fantastisk flott vær, selv om det var meldt i overkant mange varmegrader for tur i skikkelig motbakke.
Bilen ble parkert i Tråskor. Jeg hadde ikke noen klar ide om hvor stien gikk, men jeg antok det måtte være en sti i området, siden kartet viste at det lå hytter på hylla over startpunktet. Det ble en tur på lykke og fromme, men jeg fant noe som lignet på sti oppover den svært bratte lia bak hyttene ved veien. Høyt gras og bregner gjorde det tungt å komme seg opp. Det minnet om å vasse i tørr nysnø til lårhøyde.
At jeg var på noenlunde riktig plass ble bekreftet av en stige som var boltet fast til fjellet et stykke oppe. Jeg klatret opp, for å konstantere at det ikke var noen tydelig sti videre heller, men ei svært smal hylle langs bekkegjelet. Turen fortsatte videre oppover noen svært bratte og til dels luftige partier, og jeg tviler sterkt på at jeg var på riktig rute. Til slutt var jeg oppe ved første hytte, men det var ikke lett å finne noen sti i riktig retning her heller. Jeg gikk gjennom en liten granskog, og kom etter hvert til flere hytter.
Mangel på beitedyr har gjort at graset og bregnene var minst like høye her som lenger nede. En strabasiøs vassing oppover. Til slutt kom jeg inn på en skikkelig sti. Ikke godt å si hvor den kom fra, men et helt annet sted enn der jeg kom opp.
Oppe ved Heiavatnet var det lettere terreng. Jeg kom inn på blåmerket sti som førte oppover mot Brekkeheia. Lett å følge stien, og lett å gå over mye fast fjell.
Oppe på heia var det flatt og lettgått bort til varden. Fin utsikt mot Saudafjorden. Jeg gikk samme vei tilbake ned til Heiavatnet. Oppe ved tuftene etter den gamle stølen kom jeg inn på en gulmerket rute som tok meg opp til den store varden på Liasetnuten. God stigning hele veien, men rimelig lettgått likevel.
Kartet og GPSen viste at varden ikke sto på det høyeste punktet, så jeg fulgte den gulmerka ruta videre. Den gikk ikke over toppen, så jeg gjorde en avstikker opp til den spartanske varden. Deretter videre på gulmerket rute, helt til jeg syntes den gikk for mye i retning Buer. Jeg tok da av, og gikk i et skar på østsiden av Buernuten, før jeg dreide ned mot Fjotene. Sør for Fjotetjørna var det veiskilt som viste vei i alle retninger, også mot dagens siste topp: Veranibbene. Jeg fant ingen merka sti eller rute mot toppen, men tok en svært bratt variant rett opp. Ganske krevende i starten, for det var ikke all verdens valgmuligheter i forhold til å komme opp i høyden. Etter hvert flatet det noe ut, men det var ganske tungt å gå over mose og lyng. I det hele tatt ikke fast fjell før jeg var på toppen. Og toppen var jeg ikke på. Toppen lå en hel del lenger nord enn jeg hadde trodd litt lenger nede. Det var derimot lett å gå på platået på toppen, og det tok ikke all verdens tid før jeg kunne bestige den lille såta som varden lå på, 1012 moh.
Returen tok jeg først i nordøstlig retning, før jeg gikk langs kanten av flere stup i sørvestlig retning. Jeg var nesten borte ved der jeg gikk opp, da jeg omsider fant ei renne å komme ned til veikrysset på Fjotene. Derfra gikk jeg anleggsveien ned Moringdalen til Buer, og veien videre ned til bilen i Tråskor. En noe kjedelig avslutning på en flott tur, med 3,5 km trasking på grus- og asfaltvei.
Turfakta Distanse : 20,5 km Varighet : 7 timer Toppunkt : 1012 Startpunkt: 346 Kommentarer eller spørsmål? Kontakt meg gjerne her.
GPX-spor som kan importeres i kart og GPS (fil med lav oppløsning).
NB! En del av turene har høyoppløselig GPX-fil for nedlasting tilgjengelig under høydekurven. Høyoppløselige filer har en F i filnavnet, eksempelvis hustveitsataF.gpx. GPX-fila brukes fullt og helt på eget ansvar, og er ikke å regne som noen offisiell tur-rute. Det er min egen rute på aktuell tur, med eventuelle feilnavigeringer. Aktuell rute inneholder ingen større «feil» , og kan fint brukes som en veiledende rute.
