Bjørndalsnuten

I dag sto den høyeste toppen i Vindafjord på programmet. Utgangspunktet for dagens tur sammen med Tor Martin, var innerst ved Fjellgardsvatnet i Vikedal.

Stien innover var merket, og svært tydelig å følge. Første etappe, inn til Sjurstølen, gikk i flott terreng. Stort sett over berg og i fin skog, med utsikt til Krossvatn. Ikke særlig stigning og med dagens mål hele tiden synlig lenger framme.

Tre kvarter etter start, var vi framme ved Sjurstølen. Der ble det inntak av niste før turen fortsatte. Samme fine terrenget, med mye snauberg å gå på. Vi kom til dagens første stigning, opp lia mot Sørelva på flaten innenfor.

Vel framme ved Sørelva var det bare å hoppe over der brua en gang hadde vært. For spretne karer som oss var det null problem å komme tørrskodd over.

Stien fortsatte tydelig i terrenget inn mot stølen i Søre Bjørndalen. Her ble vi nok blenda av den flotte utsikten og stølsbygningen, for vi mista stien og havna inn i noe irriterende lavtkrypende brake. Vi kom fort til hektene igjen og fant stien et stykke lenger sør. Den fulgte vi et stykke, før vi valgte å ta snarveien videre opp skaret. Det var en del snøfonner i starten, av den harde sorten det er vanskelig å få fotfeste i. Det ble derfor en ganske tidkrevende etappe opp skaret, så snarvei var det kanskje ikke likevel. Øverst i skaret var det ei svær steinur som og krevde tid å forsere.

Vel oppe dreide vi opp sørflanken mot toppen. Rimelig bratt der og, men greit underlag i form av lyng. Det var ingen sti, men vi tok sikte på en varde på toppen. Muligens en retningsvarde som viste hvor det var lurt å ende opp.

Videre derfra var det ganske slakt innover. Vi fulgte kanten av stupet et stykke, siden det der var snøfritt og flott utsikt. Etter hvert dreide vi mer østlig, siden vi kom til ei tversgående renne det ikke var mulig å forsere. Her oppe var det store områder dekket med snø. Sola hadde gjort sitt, for det var mye bedre å få fotfeste enn på fonnene nede i skaret. Etter at vi hadde passert en liten dal bar det opp til varden som etter hvert kom til syne. Først den østre som var 1016 moh og som ligger i Etne kommune, deretter den vestre som er en meter lavere og som er det høyeste punktet i Vindafjord kommune.

På returen gikk vi en noe mer østlig rute siden det var fristende å gå nedoverbakke over snøen. Vi endte likevel opp innforbi skaret vi kom opp. Vi hadde ikke behov for tur ned skaret igjen, så vi valgte å heller følge noen fotspor vi hadde sett tidligere. Det hadde vært folk på toppen før oss, kanskje noen dager tidligere, og de hadde herfra og ned valgt en annen rute.

Nede ved bekken traff vi på fotefarene, og merket sti. Det var altså her vi burde kommet opp hvis vi ikke hadde valgt snarveien. Å følge fotefarene gikk greit, men etter en stund syntes vi de gikk vel mye i motsatt retning av der vi mente vi burde gå, så det ble på ny en snarvei ned ei bratt li. Vi kom ned rett nord for hytta som var tegnet inn på kartet. Her traff vi igjen på stien som første oss tilbake til stølen i Søre Bjørndalen. Vi hadde lært av fadesen sist og hadde nå fullt fokus på å holde stien. Null problemer idet stien første oss rett på utsiden av gjerdet rundt stølen, og over til mer kjent område på motsatt side.

Nede ved Sørelva hoppet vi over elva fra stein-til-stein litt lenger oppe enn der vi kom over sist. Ingen våte føtter denne gangen heller. Deretter var det bare å følge stien tilbake.

En flott tur i et utrolig vakkert landskap. Turen inn til Søre Bjørndal var ikke spesielt tung, og fin nok i seg selv. Derfra og opp til toppen av Bjørndalsnuten var det mer krevende, med mange høydemeter. Ruta var og bratt, snarvei eller ikke. Vi brukte 7 timer og ett kvarter på turen, pauser inkludert.

Turfakta
Distanse  : 18 km
Varighet  : 7-8 timer
Toppunkt  : 1016
Startpunkt: 162

Kommentarer eller spørsmål? Kontakt meg gjerne her.