Orraheia

Utgangspunktet for dagens tur med Oddvar og Mira, var Flottene innerst i Ulladalen i Suldal.

Planen var å gå til Orraheia, som ligger ut mot sørsiden av Førrejuvet. Derfra ville vi se det litt an. Flere ekstramål ble vurdert underveis på turen. Retur via Grasdalen og Moltehorten, å ta turen ned i Førrejuvet, og å bestige Kvitserk.

Bilen ble parkert på ca kote 630, rett ved en sti som fører opp til ei hytte. Det var da et par hundre meter igjen før snuplassen inne på Flottene. Stien var lett å følge oppover. Ved hytta kom vi inn på en nødla rute som førte i riktig retning oppover i høyden. Problemet med slike stier er at de oftest ikke er inntegnet på kartet, og er man ikke lokalkjent vet man heller ikke hvor de fører.

Uansett var det greit å følge stien oppover. Vi tok ganske mange høydemeter før vi forlot stien på toppen av et bratt skar, for å ta en mer direkte rute mot toppen. Stien dreide i østlig retning, antakelig mot Grasdalen.

Til tross for at det fortsatt var en del høydemeter igjen, var det ikke spesielt bratt videre oppover. Etter hvert som vi kom høyere, ble det noe flatere innover langs vann 960. På vestsiden av vannet ble det mer utfordrende terreng. Mange renner og sprekker gjorde det vanskelig å holde en rett linje mot toppen. En av rennene måtte vi følge ganske langt sørvestover, før vi kunne passere videre mot toppen i nordøstlig retning. Oppe på den lille toppen var det ingen varde. Hadde det ikke vært for at jeg hadde plottet inn toppen på GPSen, kunne konklusjonen like godt vært at toppunktet lå på nabohøyden.

Utsikten fra toppen var formidabel. I nordøst badet Napen og nabotoppene i nysnø. I sørvest kunne vi se over til Kvivatn og Kvivassheia, Brendeknuten, Fjellsenden. I vest skimtet vi Boknafjorden. Det mest markante var likevel det mektige Førrejuvet som skjærer landskapet i to, fra innerst i Jøsenfjorden og helt opp til Blåsjø.

Vi valgte å fortsette mot Grasdalen. På veien kom vi stadig inn på en nødlet rute. Vi fulgte den, men mistet den, før vi kom innpå igjen. Ved nedstigningen til Grasdalen hadde vi mistet den, og det ble en bratt og ulendt nedstigning. Grasdalen levde absolutt opp til navnet. Fra å ha vandret i en fjellørken var det deilig å komme ned i en frodig dal dekket av lyng og gras. Vel nede valgte vi å droppe tur til Kvitserk. Det så ut til å gå mye tid til å navigere seg oppover i et uryddig steinlandskap. Vi valgte å heller følge dalføret helt ut på kanten av Førrejuvet, for så å vurdere å gå ned til elveinntaket i bunnen.

Jeg hadde fått tips fra en annen Ulla-Førre-entusiast at det skulle være mulig å komme både ned og opp renna som gikk ned der vi befant oss. Ute på kanten var vi i alle fall enige om at det ville bli en bratt og krevende tur. Sekkene ble lagt igjen, og lommene fylt med karbohydrater. Turen ned gikk langsomt. Det var viktig å ikke havne på en blindvei. Et par steder var vi i ferd med å snu, men valgte likevel å gjøre et forsøk på å komme ned. Dessuten skulle vi opp igjen. Dumt å slippe seg ned på ei hylle for deretter å ikke komme videre. Men det gikk bra. Vel nede ble inntaket behørlig inspisert og avfotografert, før turfølget på to tobeinte og en firbeint la i vei opp igjen. Det gikk overraskende greit. Den som måtte ha et dytt og et par løft var Mira. Ellers vil jeg på ingen måte anbefale ruta ned hit hvis du ikke liker klyving eller du har høydeskrekk.

Vel oppe i Grasdalen igjen, ble det tid for middagspause, før ferden fortsatte på tydelig sti nordover mot Moltehorten. Moltehorten er en merkelig formasjon. Midt i steinlandskapet ligger en ganske stor grasdekket flate, opphøyet fra resten av landskapet. Fra den siden vi kom, var det ikke så enkelt å komme opp på flaten, så vi fortsatte heller på stien tilbake til Flottene. Stien var veldig godt nødla og tydelig i terrenget.

Omtrent der vi forlot stien på turen opp, klarte vi å rote oss litt bort. Det ble en aldri så liten bomtur vestover, før vi måtte konkludere med at det ikke var mulig å komme ned. Retur i egne fotefar, og nytt forsøk, og vi kom etter hvert inn på stien igjen.

Dette ble altså en rundtur i et spennende landskap. Orraheia er nok ikke blant de mest besøkte turmålene, men kan absolutt anbefales siden man får veldig flott utsikt mot det mektige Førrejuvet. Vil også anbefale turen ned i Grasdalen, siden det er så godt merket sti derfra og tilbake til utgangspunktet. Dropp gjerne turen ned i juvet, den er for spesielt interesserte, selv om den gir god betaling i form av spenning og naturopplevelse.

Turfakta
Distanse  : 14 km
Varighet  : 7 - 7,5 timer
Toppunkt  : 1096
Startpunkt: 630

Kommentarer eller spørsmål? Kontakt meg gjerne her.