Sist endret 4. desember 2022
Årets første langtur i høyfjellet sto for tur. Jeg hadde tatt en feriedag, siden værmeldingen varslet sol og lite vind. Jeg startet turen allerede søndag ettermiddag.
Bilen ble parkert ved Nyastølen i enden av Lauvastølsvatnet, innenfor Saurdal i Suldal. Her gikk turen først på grusvei opp Nyastølsjuvet, før det gikk over til god sti innover Kvilldalsdalen. På veien passerte jeg flere støler. I vinter var jeg på skitur innover her, til Botnanuten. Les mer om den turen her.
Inne ved Hellestølen startet jakten på stien som var inntegnet på kartet. Jeg fant stien, mye lenger oppi bjørkelia enn kartet viser. Mulig det er sti nede på myra og. Stien var ryddet ganske godt. Greiner og trær var kappet, og den var stort sett godt synlig i terrenget. Jeg mistet den en periode før elva, men fant den på andre siden. Oppover langs elva var stien svært tydelig. Jeg fant en fin overnattingsplass der stien dreide sørlig opp et bratt skar. Utmerket plass for overnatting, med mykt og ganske flatt underlag, og vindstille. Turen kunne fint fortsatt en stund til, men her var det tross alt litt vegetasjon i form av lav lyng og vindstille. Lenger oppe ville det mest sannsynlig være mer stein, kanskje snø, og antakelig vind.
Middagen var akkurat unnagjort da de første regndråpene kom. Yr hadde ikke varslet regn, så det var nok en byge, ut fra skyene å dømme. Regnbyga som var av det korte og intense slaget viste i alle fall at grevlingen holdt tett. Neppe veldig mye lenger enn dagens byge, så ved fare for nedbør er det nok telt som bør brukes.
Det ble ikke all verdens søvn. Ørepropper hadde vært tingen, for elva lagde mye lyd. Synd å klage på lyder fra naturen, men akkurat elvestøy kan være irriterende over tid.
Både jeg og sola sto opp rett før halv fem. Skyene fra kvelden i forveien hadde fordufta i løpet av natta. Helt klart og vindstille, og perfekt turvær. Jeg fulgte nødlinger på ruta videre. Flere steder var det snø, og jeg mista veiviserne flere ganger. Likevel ikke store utfordringer med å holde riktig kurs. Turen høyt over Botnavatnet, mot Kaldejuv, var flott. Uryddig terreng og tilsynelatende ikke lett å navigere i, så her var det greit med nødlinger og inntegnet omtrentlig rute på kart. Jeg sier omtrentlig, fordi sti på kart og sti i terreng sjelden stemmer. Min erfaring er at rute på kart er greit å bruke til å bestemme retning, men at det er nødlinger som er til mest hjelp i terrenget. Noe bedre samsvar når vi snakker om DNT-merkede stier.
Sørvest for topp 1386 tok jeg av fra nødla rute. Turen gikk i nordlig retning mot Søre Kaldefjell, dagens første topp. Det var store områder med sammenhengende snø, så mye av turen videre gikk på fonner. Hard snø som var lett å traske i. Den ble for øvrig bløtere utover dagen. Flott utsikt til Vestre Kaldevatn og Såta fra denne delen av ruta.
Jeg kom meg opp til den lille varden på Søre Kaldefjell, 1426 moh. Turen fortsetta videre mot Vestre Kaldefjell. Jeg var i samme området tilbake i september 2020, men var da ikke innom toppene. Les mer om den turen her.
Vestre Kaldefjell var også lett å bestige. Fint og flatt topplatå. Framme ved varden på 1449 moh var utsikten helt fantastisk. Klarværet gjorde at jeg kunne se helt til Gaustatoppen i øst. I nord Skaulen og Folgefonna. Nærmere i øst Snønuten og Kringlenuten. I vest Såta.
Jeg kom meg greit ned fra platået, og fortsatte turen over mer eller mindre sammenhengende snøfonn vestover mot Botnanuten 1273 moh. Mindre snø etter som jeg kom noe lavere og lenger vest. På veien tok jeg en lenger pause i det flotte været.
I motsetning til kulingen forrige gang jeg var på Botnanuten, var det nå helt stilt, og snøfritt rundt varden. Jeg gjorde nok en liten bommert ved valg av rute ned fra toppen. Valget var samme rute som jeg hadde gjort i vinter, et bratt skar for å komme opp/ned. Nå var skaret, eller gjelet, en ganske stor bekk, og det var ikke like lett å forsere som på vinterstid.
Videre nedover mot Dyrskar var det fortsatt noen fonner. Vel nede i skaret var det bare å forberede seg på ny stigning. Ikke fullt så bratt som ned fra Botnanuten. Ikke like mange snøfonner her i sørhellingen som det hadde vært i nordhellingen på andre siden av dalen. Etter en del høydemeter kom jeg til større fonner, med ferske fotspor. Et stykke fra toppen kunne jeg til og med se folk. Det er ikke hverdagskost å treffe folk på mine toppturer.
Vel oppe ved varden på 1152 moh, traff jeg på to toppsamlere fra sørfylket. De var ute i samme ærend som meg, bestige tellende Peakbook-topper i Rogaland. Rune Mork Braut og Marianne Kristiansen er kommet mye lenger enn meg, i så måte.
Etter en hyggelig prat fortsatte jeg ned på vestsiden av Dyrskarnuten. Kartet varslet at det skulle være flere skrenter og stup i området. Jeg traff ganske godt med å finne ei forserbar renne ned, og kunne deretter fortsette i retning Midtheia.
Ved vann 959 dreide jeg ned dalføret mot Eivindsdalen. Jeg fulgte bekken stort sett hele veien, og etter hvert kom jeg inn på en tydelig sti som virka å være mye brukt. Stien tok meg ned fjellbjørkeskogen, helt ned til Hellestølen. Derfra var det samme rute som dagen før, tilbake til bilen ved Lauvastølsvatnet.
Turfakta Distanse : 25 km Varighet : 10 timer Toppunkt : 1449 Startpunkt: 613 Kommentarer eller spørsmål? Kontakt meg gjerne her.
GPX-spor som kan importeres i kart og GPS (fil med lav oppløsning).
NB! En del av turene har høyoppløselig GPX-fil for nedlasting tilgjengelig under høydekurven. Høyoppløselige filer har en F i filnavnet, eksempelvis hustveitsataF.gpx. GPX-fila brukes fullt og helt på eget ansvar, og er ikke å regne som noen offisiell tur-rute. Det er min egen rute på aktuell tur, med eventuelle feilnavigeringer. Aktuell rute inneholder ingen større «feil» , og kan fint brukes som en veiledende rute.
