Sist endret 4. desember 2022
Dag 1, Korlevoll til Simlebu (18,5 km og 6,5 timer)
Jeg har i flere år hatt en plan om å ta hele Gullruta i ett strekk, fra Seljestad til Ølen. En lang tur over 5-6 dager. Muligheten bød seg da Silje ville ha meg med på en langtur fra hytte til hytte.
Etter å ha parkert bilen på Nerheim i Ølen, tok vi Haukeliekspressen til Korlevoll. Her gikk vi av sammen med tre andre, som tydeligvis også skulle samme vei som oss.
Vi fulgte anleggsveien oppover til Steinavatnet. Denne delen av turen har jeg gått tidligere, så en mer detaljert beskrivelse av dette partiet finner du her.
Vi fulgte stien nord for Steinavatnet, og dreide etter hvert i nordvestlig retning med sikte på en stor varde mot himmelen. Dette var nok høyeste punkt på hele turen, over 1140 moh. Herfra bar det ned mot Sandbotnevatni, i et storslagent og lettgått høyfjellslandskap. Vest for Sandbotnevati dreide stien i mer sørlig retning bratt ned et skar mot Såtekvelven. I øst tronet den mektige Borddalsnuten, som sammen med Sandvassheia og Rullestadsåta dannet en vegg rundt dalføret lenger vest.
Nede i Såtekvelven var det stikryss mot Slettedalen i Sauda. Vi fortsatte nordlig ned lia mot Sæterdalsbotnen. Det var litt vanskelig å holde stien, og vi havnet inn på et sauetråkk som førte i riktig retning. Nede ved elva var det solid helårsbro over Borddalselva. Stor elv som ikke ville vært lett å passere uten bro. På vestsiden av elva gikk det slakt oppover lia mot Nystølen. Deretter et kort men bratt parti opp til Simlebu.
Ei lang rekke med tursko på plattingen utenfor begge hyttene viste at her var andre kommet før oss, og franskmennene vi hadde startet turen sammen med tidligere på dagen. Steinerskolen i Haugesund var på tur, men det var plass til flere i herberget. Heldigvis.
Dag 2, Simlebu til Blomstølen (21 km og 9 timer)
Vi våknet til regn, så turen startet i antrekk tilpasset værforholdene. Jeg har gått fra Simlebu til Langfoss tidligere, så noe av terrenget vestover var kjent fra før. Les om tidligere tur her. Vi hadde ikke gått lange stykket før regnet sluttet og vi kunne kle oss om. Turen vestover var kupert, med en rekke mindre opp- og nedstigninger. Det var mye fast mark og fjell under beina, så det var rimelig lettgått, og fantastisk flott landskap og utsikt.
Ned Blomstølsskard var det bratt, før det var ny stigning opp til øverst i Langfossdalen. Her var det stikryss med mulighet for å korte turen inn, og gå bratt ned langs Langfoss til E134.
Ved utløpet av Vaulo gikk ferden over solid bro. Vi hadde kraftig østavind i ryggen, og det blåste friskt langs nordsiden av vannet. Et spesielt landskap, der det er massive og høye fjell på sørsiden av vannet, mens det er slake åssider på nordsiden. Som så ofte med stier gjennom vegetasjon, var det ganske vått og sørpete på dette strekket.
Det var ny stigning opp til øverst i Austmannadalen og ned Vinjakvelvane. Ikke lange stykket senere var vi framme ved den flotte hytta ved Sandvatnet. Planen var opprinnelig å overnatte her, men det ville bli en svært kort tur videre til Blomstølen dagen etter. Beina og kondisen tilsa at ferden skulle fortsette.
I den nordlige bukta på Sandvatnet var det et stikryss til Markhus. Våre franske turvenner som hadde gått fem minutter før oss fra hytta, bomma her, noe som var lett å gjøre. Vi fortsatte derimot på riktig sti langs vestsiden av vannet, og videre opp skaret mot Plomvatnet. Derfra gikk det bratt nedover til Tvitjørnene. Terrenget var kupert videre til Svartevatnet. Hyttene ved Blomstølen kom til syne på lang avstand, men det var likevel et godt stykke til vi kunne innlosjere oss på sikringshytta. Også her var det skoleklasse på tur på hovedhytta, uten at det gjorde noe for oss. Den franske trioen hadde kommet på riktig kurs etter bommerten, og de ble med oss til sikringshytta. I tillegg var to andre tur- og fiskeglade fjellvandrere innlosjert der.
Haugesund turistforening opererer med svært misvisende avstandsangivelser på skiltene sine på denne delen av Gullruta. Flere kilometer kortere enn det faktisk er. I følge skiltet ved Simlebu skulle det være 12 kilometer til Sandvass. Vi målte 14. Samme misforholdet hadde vi opplevd dagen før. At det er direkte feil tror jeg det er, siden begge våre klokker, og franskmennenes, var rimelig samstemte. Senere på turen var det også samsvar mellom skilt og klokker. Ikke det at det gjør noe, men når det står oppgitt avstand bør den være riktig. Hvis ikke kan man like godt ta bort den type skilt, siden det neppe er andre måter å følge med på avstand enn via GPS-målinger, som da viser noe helt annet.
Dag 3, Blomstølen til Storavassbu (11,5 km og 5 timer)
Etter en god natts søvn starta turen med noen regndråper i lufta. Værmeldingen tilsa at det skulle være opphold til utpå dagen, men at det etter hvert skulle bøtte ned.
Fra hytta kunne vi se en varde på toppen i sørvest. Vi skulle med andre ord starte dagen med skikkelig stigning. Jeg har gått denne etappen før, se omtale her. Etter å ha passert elva ved utløpet av Blomstølsvatnet på bro, var det ganske kupert, før det ble mer jevn stigning oppover.
Vi inntok lunsj rett etter varden på toppen, og heldigvis for det. Ikke lange stykket videre innover det ganske flate topplatået, satte regnet og tåka inn. Utrolig, for det var det samme som skjedde sist jeg gikk her.
Gode nødlinger gjorde ferden innover og etter hvert ned til Ingebjørgsvatna lettgått. Våte, og delvis glatte sva nedover gjorde at vi brukte noe mer tid enn vi ville gjort på tørt underlag. Sikten var elendig, så noe utsikt var det ikke før vi kom ut mot kanten og kunne se til Hellaugvatnet. Ferden fortsatte på sti som ikke var merka sist jeg var her. Mye lettere å ta seg til Storavassbu i den nye traseen, enn å gå bratt ned på sørsiden av fossen, og deretter langs Litlavatnet.
Turens første elv med utfordring traff vi ved Holsåna. Ingen bro (det skal visstnok komme neste år), men vi kom over med litt klatring over stor stein og deretter lengdehopp. Absolutt ikke kjekk elv å passere siden vannmengde, dybde og fart på vannet tilsa at vading ikke var forsvarlig. Men hopping gikk! Er du ikke komfortabel med slikt, bør du ikke over her ved mye nedbør.
Rimelig våte ankom vi sikringsbua ved Storavassbu. Antakelsen om at denne hytta også kunne ha skoleklasse på besøk viste seg å stemme. En time etter ankomst kom en lang rekke med skoleunger gående gjennom steinrøysa langs Storavatnet, fra saudasiden. Det viste seg å være 6. trinn fra Risvoll skule i Saudasjøen.
Dag 4, Storavassbu til Løkjelsvatnhytta (17,5 km og 6,5 timer)
Vi startet dagen i øs pøs regn og tåke. Absolutt ikke været som fristet for tur, før man har fått på seg skikkelige klær og kommet seg ut og avgårde. Vi gikk samme vei som dagen før, opp til stidele på den nye stien. Kryssing av Holsåna gikk like greit denne gangen, siden økt vannføring fra dagen i forveien ikke spilte noen rolle der vi skulle hoppe over.
Økt vannføring var det! Det sildret og rant over alt, og fra fjellsidene og ned var det fosser vi ikke hadde sett dagen før. Fra stikrysset og ned i dalen var det bratt, men langt fra så bratt som gamlestien lenger nord. Alt regnet gjorde stien glatt og sørpete, så det var bare å bruke tid på å komme ned uten å gå på trynet. Vel nede var det et kort stykke til broa som førte oss trygt til vestsiden av elva.
Ferden videre var kupert, som er et kjennetegn på hele Gullruta. Nede i en dalbunn traff vi på en overraskende stor elv, uten bro. Svalebekken var altså ingen bekk på dagens tur, men ei elv. Her var det ikke noen hoppemulighet, for elva var for bred. Det var bare å tape regnbuksa tett rundt turstøvlene og vade over. Vi kom over med bare litt vann innabords, som skyldtes for dårlig taping. Oppover lia mot Frettestølen var det svært tungt. Myrer stort sett hele veien, kombinert med oppoverbakke og overvann.
Fra Frettestølen og vestover gikk det mye lettere, selv om det også her var en del myr, men uten særlig stigning. Vi passerte en flokk kviger som søkte ly inne i bjørkeskogen. De gadd ikke å sjekke ut fremmedfolk i regnet. Like greit. Flåtevatnet så vi lite til i tåka, men antakelig veldig fint. Ved utløpet av vannet kom vi oss over på bro, og vi fortsatte forbi Flåtestølen og Håheimstølen. Regnet gikk etter hvert over til yr, men tåka letta ikke.
Ved utløpet av Djupavatnet ble det ny vading, dog ikke like spektakulær som ved forrige elv. Opp fra Djupavatnet krysset vi en relativt ny grusvei (!!), før det gikk bratt opp og nord for topp 906, Austmannanuten. Flott landskap som garantert er nydelig på en dag med utsikt. Regn har også sin sjarm, for det rant bekker og små fosser over alt. Vakkert det også.
Vi rundet vann 820 og fortsatte ned skaret i sørlig retning. Elva som hadde stor vannføring ble passert 2-3 ganger på vei nedover. Vi kom ned til ei hytte, som for anledningen lå mange høydemeter over vannspeilet, takket være et sterkt nedtappet Løkjesvatn. Videre var det ganske kupert med flere skar og smådaler, før vi plutselig fikk øye på Løkjesvatnhytta i tåka.
Vi hadde akkurat fått fyr i ovn i stua og på tørkerommet, da en svær delegasjon med turgåere fra sør-for-boknafjorden gjorde sin entré. Siden vi ikke følte oss invitert med på vorspielet, flytta vi like godt over til sikringshytta, sammen med vårt ettert hvert faste franske hytteselskap.
Dag 5, Løkjelsvatnhytta til Ølen (31 km og 9 timer)
Å våkne til sol var relativt nytt på turen vår, men det var altså tilfellet på dag fem. Fra hytta gikk turen over store strekk med fast fjell. Mye flatere og mer lettgått enn dagen før. Det gikk derfor radig sørover mot Grindheimsvatnet. Derfra fulgte vi grusvei noen hundre meter, før vi tok av på sti i sørlig ,og etter hvert sørvestlig retning mot Krokavatnet. Stien var stedvis særdeles våt og sørpete. Ikke overraskende etter all nedbøren. Øst for Krokavatnet kom vi på nytt inn på anleggsvei, som vi fulgte i flere kilometer, til dammen i nordre ende av Ilsvatnet.
Fra dammen gikk det i god stigning opp til høyden nord for Høylandsvatnet. Tilsvarende ned på andre siden av skaret. Ved utløpet av Høylandsvatnet gjorde vi en liten bommert. Vi kryssa bekken og gikk mot noen varder på andre siden. Disse var ikke rødmerka, og etter en kikk på kartet kunne vi se at vi skulle fulgt bekken nedover på andre siden av utløpsosen. Derimot ingen stor bommert, så vi navigerte oss fint ned skaret til Kattastølen, og videre over sørpvåte myrer i retning T-stien lenger nord.
Vi kom inn på stien igjen nord for Kattatjørna. Det ble mindre vått terreng sørøst for Holmevatnet. Stien videre mot Staurskar var lett å følge, og mindre våt. Ned Staurskar ble det mer fjellbjørkeskog og frodigere vegetasjon. Her traff vi også på en huggorm som hadde det travelt med å krysse stien. Faktisk det eneste levende å skrive hjem om, i tillegg til noen få ryper og ei ørn, på hele turen.
Nede ved Olalia ble det en god pause med vafler, kake og pølser. Planen var å overnatte, men lysten til å fortsette var så stor at det ble fasiten. Vi hadde tatt igjen den franske trioen, som hadde startet en halvtime før oss. De skulle egentlig ned til Oppheim å se etter en buss derfra til Haugesund, men vi tilbød skyss i bytte mot en forlenget sisteetappe.
I ene hjørnet av parkeringsplassen var det merket sti mot Svartafjell og Øklandsvatnet. Vi fulgte stien, som både var rødmerket og svært tydelig i terrenget. Ved Svartatjørna dreide vi nordlig i retning toppen som ligger mellom de to toppene 418 og 417. Herfra var det storslagen utsikt over Ølen og ut Ølensfjorden. Videre nedover traff vi stien som tok oss ned granfeltet og etter hvert ned til Eide gard. Derfra fulgte vi grusveien vestover til Nerheim og bilen.
Siste etappe må sies å være dryg. 31 kilometer fra Løkjelsvatnet til Nerheim i Ølen, kombinert med sko som slettes ikke hadde tørket fra dagen før kjentes så absolutt i beina. Alle angivelser av lengde og tidsforbruk er det vi brukte på etappene, inkludert pauser.
Denne siste etappen, fra parkeringsplassen og ned til Ølen kan fint anbefales hvis du skal ta buss videre fra bussterminalen i Ølen eller båt mot Bergen. Mye triveligere etappe enn å følge grusveien ned til E134, og asfalt derfra.
Turfakta Distanse : 99 km Varighet : 5 dager Toppunkt : 1141 Startpunkt: 670 Kommentarer eller spørsmål? Kontakt meg gjerne her.
GPX-spor som kan importeres i kart og GPS (fil med lav oppløsning).
NB! En del av turene har høyoppløselig GPX-fil for nedlasting tilgjengelig under høydekurven. Høyoppløselige filer har en F i filnavnet, eksempelvis hustveitsataF.gpx. GPX-fila brukes fullt og helt på eget ansvar, og er ikke å regne som noen offisiell tur-rute. Det er min egen rute på aktuell tur, med eventuelle feilnavigeringer. Aktuell rute inneholder ingen større «feil» , og kan fint brukes som en veiledende rute.
