Generic selectors
Bare fullstendig treff
Søk i turtittel
Søk i innhold
Søk i turbeskrivelser
Bildebeskrivelser

Endelig var det klart for en tur over flere dager i Etnefjellene. Det er mange år siden sist jeg var i området. Siste gangen var tur til Blomstølen rett etter at den nye hytta åpnet, for 15-16 år siden.

Planen var tur fra Øyno til Blomstølen. Videre til Storavassbu og ned til Frette, og opp til bilen på Øyno igjen. Mer eller mindre tre dager på tur. Turfølge denne gangen var Tor.

Turen startet i flott turvær onsdag ettermiddag. Fra bilen og opp til Blomstølen var det tidvis ganske bratt. Siste del av stien, før det flater ut, var delvis ødelagt av sprengstein som har rast ned lia som følge av veibygging. Før stien blir lagt om, eller sprengsteinen fjernet, kan det nok være like lurt å følge veien opp til toppen. Vi gikk stien, men dreide utenom den verste ura.

Det siste stykket fra toppen og innover mot Blomstølen var lett å gå, med tydelig sti.

Vi hadde booket rom på sikringshytta. Ei koselig hytte som er mer intim enn den store, nye hytta på Blomstølen.

Dag to startet også i solskinn, men det var varslet lavt skydekke og nedbør utover dagen. Vi gikk et stykke tilbake på stien vi gikk opp dagen før. Skilt viser vei mot Storavassbu. Det var jevn og god stigning oppover. En varde på toppen viser retningen stien fører. Det lå en hel del snøfonner i nordhellingene, særlig siste stykket før varden og toppen. Flere av disse valgte vi å gå rundt, mens andre gikk vi over. Snøen er uansett fast og lett å gå på, men pass på de fonnene som har tydelig stor bekk under. Ikke godt å si hvordan bæreevnen er på snøen over bekkefarene på disse.

Oppe ved varden flatet det ut. Mer snø, og etter hvert en påminnelse om at det var varslet dårligere vær. Temperaturen var nede i 5-6 grader, så nedbøren gikk etter hvert over i hagl. Heldigvis bare et par korte byger.

Omtrent på det høyeste punktet på ruta valgte vi å ta en lengre mat- og kaffepause. Pausen startet i tålig bra vær. I løpet av pausen hadde vi som nevnt nedbør i fast form. I det pausen var over var det tåke med sikt maks 50 meter. Heldigvis var det store nødlinger over strekningen på toppen, så det var mulig å se neste varde i tåka. I den vi kom sørover og noen høydemeter lavere, lettet det heldigvis.

Turen gikk videre mot Ingebjørgsvatna. Ganske lettgått nedover sva, men en hel del snøfonner som tidvis gjorde det utfordrende å se hvor stien gikk. Mye snø fører til mye vann i bekker og elever. Heldigvis var det ikke noe særlig utfordrende å komme seg over disse.

Videre på turen gjorde vi en bommert, skulle det vise seg. Vi gikk ned til bunnen av dalen, på en rimelig bratt og krevende sti. Det er ikke tegnet inn noen alternativ rute på mitt kart, men på Storavassbu ble vi fortalt at det gikk sti fra sørenden av det vestre av Ingebjørgsvatna i en mer direkte linje mot Storavassbu, uten å tape så mye høyde som vi gjorde. Turen vår ble derfor et par timer lenger enn nødvendig. Men om vi hadde valgt denne alternative ruta måtte vi virkelig ha vadet for å komme over Holsåna. Vi gjorde kanskje det rette valget likevel, for å vade Holsåna nede ved Litlavatnet var ikke verre enn av vi kom tørrskodde over.

Stien langs Litlavatnet var utfordrende. Det var en del bratte partier her. Kjetting langs bergveggen kom godt med, for det var lite annet å holde seg i. Om denne ruta kan kalles familievennlig er heller tvilsomt.

Merkingen av ruta fra stidele mot Løkjelsvatnhytta var også så som så. Vi mistet stien et par ganger. Etter å ha kommet velberget over Holsåna var det rimelig greit videre sørover mot Storavassbu.

Hytta på Storavassbu har meget høy standard for å være en DNT-hytte litt utenfor allfarvei. Det er riktignok ikke så veldig langt over til Nordstølsdalen i Sauda, men som en mellomstasjon mellom Blomstølen og Løkjelsvatnet havner denne hytta litt i bakevja, og med en til dels krevende rute for å komme fram.

Informasjon om alternativ rute, og mer til, ble gitt av hyttevakten om tilfeldigvis var innom i det vi kom fram. Han hadde rodd over vannet fra sørenden av Storavatnet. Det var visst ikke mer en en time og halvannen på grei sti ned til bilen i Nordstølsdalen, så han var oppe og så til hytta minst en gang i uka. Hytta bar preg av å være godt passet på.

Ut på kvelden startet nedbøren for alvor. Det regnet sammenhengende til vi kom ned til bilen dagen etter. Jeg må innrømme at det ble en natt uten særlig søvn. Hyttevakten hadde avlyst en tur over Holsåna et par uker tidligere på grunn av for stor vannføring. Med all nedbøren som kom i løpet av natta så jeg for meg at vi måtte legge turen innom Sauda på vei hjem.

Vi startet likevel dagen med friskt mot i retning Holsåna. Hvis vi brukte en times tid bort ville det ikke være noe stort problem å evt snu for å gå mot Sauda.

Vel framme ved Holsåna kunne vi konstantere at det var større vannføring enn dagen før, men at det skulle la seg gjøre å komme over uten for stor risiko. Det gikk greit å komme over de tre elveløpene og forsere de sleipe og bratte partiene øst for Litlavatnet. Den største utfordringen kom når vi skulle krysse elva sørøst for Fitavatnet. Vi hadde sett skiltet dagen før, og sett hvor vi kunne komme over. I dag var vannføringen mye større, og det var bare å innse at å hoppe over fra stein til stein ikke var mulig. Her ville løsningen være å gå rolig og kontrollert ut i elva, uten å miste balansen i den strie strømmen.

Dagens triks, som for min del var svært vellykket, var å tape regnbuksa stramt inntil skaftet på turstøvlene. Crispi skarven 2.0-støvlene mine har holdt meg knusktørr på beina i et par år, så nå skulle de virkelig få prøve seg. Det var 2-3 elveløp som skulle forseres, men ikke mer enn 3-4 meter over hvert. Det er alltid vanskelig å vurdere dybden, men jeg hadde nok ikke vann til høyere enn godt over midt på leggen. Jeg kom over på andre siden og kunne bare juble over at taperull og regnbukse av den gode gamle sorten fra nå av skal være fast turutstyr på alle turer som innbefatter vading. Skal det suppleres med noe, skal det være et par turstaver slik at det er mulig å holde balansen hvis det er litt striere strøm og dypere enn på dagens vading. Alternativet med å drive mer eller mindre nakenbading frister lite i slikt drittvær som det var dag.

Turen videre fortsatte i striregn. Det var skikkelig bratt ned mot Frette. Jeg tror ikke jeg har gått et så pass langt parti i tilsvarende bratt og vanskelig terreng. Nedbørsmengdene gjorde det i tillegg glatt og sleipt. Hvis jeg skal gå denne ruta flere ganger skal det være i finvær uten snøsmelting eller store nedbørsmengder i forkant.

Vel nede på asfalten på Frette var det å legge i vei ca to kilometer opp til bilen. Vi var begge ganske våte. Om det var på grunn av regn eller svette som ikke fikk ventilere, eller begge deler, er ikke godt å si. Uansett godt å sitte varmt og tørt i bilen etter en slik tur.

Det ble ikke tatt bilder på dag 3. Mobilen fikk plass i en vanntett pose i ryggsekken på dagens etappe.

Turfakta
Distanse  : 35 km
Varighet  : 3 dager


GPX-spor som kan importeres i kart og GPS.

NB! GPX-fila brukes fullt og helt på eget ansvar, og er ikke å regne som noen offisiell tur-rute. Det er min egen rute på aktuell tur, med eventuelle feilnavigeringer. Aktuell rute inneholder derimot ikke noen større «feil», og kan således fint brukes som en veiledende rute.

Kommentarer

Kanskje liker du også:

Copy link
Powered by Social Snap