Solhillernuten og Snønuten

Todagerstur til Sandsa turistforeningshytte og to topper i området sto på programmet. Turfølge Per er etter hvert blitt fast følgesvenn på flerdagersturer i Suldal.

Bilen ble parkert ved Sandsaosen, i vestenden av Sandsavatnet. Herfra er det omtrent seks kilometer inn til Stavanger turistforening sin hytte Sandsa. Jeg har vært her flere ganger tidligere, senest i slutten av august. Været var så som så. Vi startet i oppholdsvær, men etterhvert ble det ganske surt vær med sludd. Vi brukte en time og tre kvarter inn på en særdeles våt og sørpete sti.

Etter å ha ankommet hytta tok det ikke lange tiden før det var fyr i ovnen og våte klær hengt til tørk. Hytta fra 1936 er svær. To etasjer, og romløsning som gjør at det bare er stua som varmes opp. Kjøkkenet er uten varme, men særdeles godt utstyrt. To gasskomfyrer og ellers alt som trengs. Siden forrige besøk har hytta nå fått et begrenset proviantlager. Vi hadde derimot med alt av proviant, og etter hvert ble det er særdeles godt måltid.

Dagen etter var været blitt akkurat som meldt: sol fra skyfri himmel, og temperatur rundt null grader. Frokost ble inntatt og sekkene pakket. Vi satte kurset på merket sti mot Suldalsosen. Etter hvert som vi kom oppover lia mot Stengene, møtte vi et tynt lag med snø. Ikke snø av den tørre sorten, men våt, som alt annet i terrenget.

Ved stikrysset tok vi av mot Saurdal. Utrolig flott høstlandskap med sesongens første snødryss. Et stykke inne i Fardal tok vi bratt opp skaret på nordsiden av stien, i retning Solhillernuten 1130 moh. Det gikk greit å komme seg opp, og snøen var allerede i ferd med å bli til vann i sola. Fra øverst i skaret og nordover mot toppen var det rimelig flatt og lett å gå. Varden står ikke på det høyeste punktet. Vi besøkte begge punkt, før vi la returen i egne fotefar tilbake til sekkene vi hadde satt igjen på stien nede i Fardal.

Planen var å fortsette litt videre inn i dalføret og komme opp mot neste topp, Snønuten, fra vest. Vi gikk bort fra den tanken da vi så hvor bratt det ville være å komme opp. Snødekte sva fristet lite. Vi gikk derfor et kort stykke tilbake, før vi gikk i østlig retning, for å komme opp mot toppen fra vestsiden av Veratjørna. Å finne farbar vei var ikke noe stort problem, men her er det viktig å bruke kart, for det er en god del skrenter som må unngås.

Vi kom opp mot toppen vest for varden. Det var flatt å gå, og det tok ikke mange minuttene å komme bort til varden da vi fikk øye på den. Snønuten 1164 moh er lavere enn navnebror som ligger innenfor Bråtveit, og har høyde 1604. Fra toppen var det flott utsikt mot Såta, Napen og andre topper i området.

Vi gikk samme vei tilbake, noe som var lett, siden snøen med fotsporene våre ikke hadde smeltet helt bort. Over 1100 moh var snøen tørr og fin.

Vel nede ved stølene på Sandsa var det bare å legge i vei de siste seks kilometrene tilbake til bilen. Ved Fiskåna gjorde vi en aldri så liten bommert. Stien er lagt om, og det er bygget helårsbro. Enten overså vi skiltet som viste stidele, eller så er det forsvunnet. Vi la heller ikke merke til skiltet på vei inn dagen før (skiltet på vestsiden var lett å se). Resultatet var at vi kom til det gamle brostedet, men uten bro. Ikke mulig å komme over den flomstore elva. Det var bare å ta den bratte turen opp lia og håpe vi fant stien uten for mye leting. Etter 10-15 minutter var vi på riktig sti og etter hvert over elva. Det bør virkelig tydeliggjøres hvor riktig sti er, så folk ikke havner på feil sted. Det er risikabelt å komme over elva ved stor vannføring hvis man går over andre steder enn der den nye broa er.

Stien var våt og sørpete dagen før, men på returen kjentes det enda våtere ut. Sikkert fordi vi hadde noen kilometer i beina før turen langs Sandsavatnet startet.

Droppes overnatting på Sandsa kan det legge til ytterligere seks kilometer og nesten to timer til turen.

Turfakta
Distanse  : 17 km
Varighet  : 6-7 timer
Toppunkt  : 1164
Startpunkt: 610

Kommentarer eller spørsmål? Kontakt meg gjerne her.