Sist endret 4. desember 2022
Ny langtur. Denne gangen til topper mellom Maldal i Sauda og Hylsfjorden i Suldal.
Turen startet fra parkeringsplassen i Maldal. Ført på grusvei, deretter på sti langs Maldalselva i retning Reinsvatnet. Tåka hadde fortsatt ikke lette. Det lå tåkeskyer rundt toppene i høyden, og jeg fant ut at jeg like godt kunne slå leir før jeg kom opp til Reinsvatet, siden jeg passerte en flott teltplass: Tørt og fint underlag, vindstille, og bekk rett i nærheten.
Tåka holdt seg i høyden, og faktisk i dalen under meg. Det passerte tåkedotter helt til jeg gikk og la meg. På ett tidspunkt var det solstråler på teltet, rett før sola gikk ned. Jeg gikk ikke ut for å sjekke forholdene. Værmeldingen varslet uansett strålende vær dagen etter.
Værmeldingen stemte, og det var sol fra klar himmel da jeg våkna litt over sju. Bare å pakke teltet og få i seg mat, før dagens første topp kunne bestiges. Jeg hadde fulgt tydelig sti helt til teltplassen dagen før. Den fulgte jeg nå litt lenger, før jeg tok av i terrenget i retning Vardanuten. Greit å gå, og ikke veldig bratt, før jeg kom rett under toppen. Da var det god stigning. Sekken hadde jeg satt fra meg under toppen, for jeg skulle ned samme vei.
Toppen hadde flott varde, og fin utsikt. Jeg kom meg ned til sekken igjen, og fortsatte ferden ned i dalbunnen på sørsiden. Ferden fortsatte videre mot Skorvenuten. Skorvenuten, med sine 1124 moh var den høyeste toppen på turprogrammet denne gangen, og også den som krevde mest høydemeter opp. Ganske bratt et par partier. Også her satte jeg igjen sekken under selve toppen. Ingen grunn til å drasse 15 kilo ekstra helt opp.
Selv om Skorvenuten så vidt ligger over i Suldal kommune, var den merket med Sauda Seven Summits. Neste topp var Svartavassnuten. Ganske uangripelig fra vest. Jeg hadde studert eventuelle oppstigninger på veien, men endte nå opp med å gå langs foten av fjellet på sørsiden. Forhåpentligvis ville det være bedre muligheter for bestigning fra øst.
Svartavatnet ble passert på nordsiden, mens jeg gikk ganske bratt oppover. Rett øst for toppen fant jeg farbar vei. Absolutt ingen høydare av en topp. Ingen varde, og sikkert minimalt med besøk. Samme vei tilbake og ned på østsiden, til sekken. Videre gikk jeg i sørøstlig retning mot Kaldevatnet. Jeg hadde tenkt at det kunne være mulig å følge vannet, men den gang ei. Det ble heller en bratt stigning for å komme opp på høyden øst for vannet. For så vidt greit, høydemetrene måtte jeg tatt uansett. Derfra og videre mot toppen av Ytre Kjeringnuten var det lett å gå. Ikke særlig bratt. Jeg satte sekken ved en saltsteinautomat for sau, siden jeg ville komme ned samme vei.
Ytre Kjeringsnuten hadde ikke noen varde å skryte av. Flott utsikt var det, men jeg begynte å kjenne at det var en stund siden frokost, så det var bare å komme seg avgårde ned til sekken, for å ordne mat.
Mat unnagjort, og turen kunne fortsette langs østkanten av Indre Kjeringnuten. Virkelig bratt ned til dalen, men kartet viste at det skulle være slakere lenger nordøst. Det stemte, men nedstigningen ble likevel bratt nok. Godt jeg gik ned og ikke opp. Jeg fulgte flatene sør for Bjørnshitjørna østover i retning høyspentlinjene. Vel borte ved linjene gikk det ganske bratt nedover langs bekken, mot Tengesdalsstølen. Jeg valgte å sette igjen sekken. Mat hadde jeg spist, så det var i grunnen ikke behov for annet enn drikkeflaska. Etappen herfra og til siste topp ville være ganske lang, og det ville være dumt å drasse på mer enn nødvendig.
Jeg kom ned til Tengesdalsstølen, og fulgte tydelig sti til broa som gikk over utløpet av Risvatnet. Jeg fant en sti langs vannet, men etter noen hundre meter forsvant den. Like greit, for jeg skulle opp i høyden. Jeg var nå flere hundre meter lavere enn tidligere på turen, og det var av den grunn mye vegetasjon. Fjellbjørk og busk og kratt. Og skrenter. I det hele tatt ganske tungt og uryddig terreng oppover mot Litlehei.
Omsider kom jeg til toppen, eller det som muligens var toppen. Ikke lett å vurdere hva som var høyest av de tre mulige toppene. Jeg var innom alle, for sikker hets skyld. Flott utsikt mot Skaulen og Roaldsnuten i nordøst og øst. Deretter fulgte jeg mine egne fotefar fra GPS tilbake til stien nede ved broa. Ingen grunn til å surre med stup og skrenter som bare gjør at alt tar lenger tid, og tapper kroppen for energi.
Vel oppe ved sekken ble det ny matpause, før ferden fortsatte i retning vest, mot Bjørnshitjørna. Jeg gikk i nordvestlig retning, sør for Bjørnshinuten, for å komme ned til østre ende av Reinsvatnet. Jeg hadde studert mulige ruter fra Vardanuten og Svartavassnuten tidligere på dagen, og konklusjonen var at det fristet lite med det som kanskje var bratte snøfonner ned i vannet på sørsiden av vannet. På nordsiden var det snøfritt, men et stykke med ur.
Jeg kom meg bort til ura, og kartet viste at det ville være et strekk på 300 meter med ur. Det gikk derimot overraskende greit, og raskt, å komme gjennom ura. Etter hvert kom jeg bort til hytta som var inntegnet på kartet. Hytta så ikke ut til å ha vært brukt eller vedlikeholdt i dette tusenåret. Det tok litt tid før jeg fant stien som også viser på kartet. Jeg mistet den flere ganger, helt til jeg så noen svære retningsvarder som tydelig viste hvor retningen i alle fall var. På toppen av skaret gikk det greit å finne sti og nødlinger nedover mot Maldalsstølen.
Et stykke nede i kvelven kom jeg inn på den godt merka og mye brukte stien som går til Reinsnuten. Den fulgte jeg hele veien tilbake til parkeringsplassen. Muligens kunne jeg tatt over brua som går over Maldalselva ganske langt oppe, men den overså jeg. Jeg burde gjort det, for stien ble etter hvert svært sørpete. Er du skeptisk til storfe bør du og vurdere å gå over nevnte bro, for jeg traff en flokk av arten nede i fjellbjørkeskogen. Både firbeinte og turgåer oppførte seg fint, så passeringen gikk uten konfrontasjon.
Alt i alt en drøy tur. Første dagen gikk jeg vel rundt to kilometer, mens dag to ble 27 kilometer. Er du ikke toppsamler, kan du fint droppe Svartavassnuten og ikke minst Litlehei, som absolutt ikke var noen høydare i seg selv. Men flott tur var det absolutt!
Turfakta Distanse : 29 km Varighet : 11 timer Toppunkt : 1124 Startpunkt: 449 Kommentarer eller spørsmål? Kontakt meg gjerne her.
GPX-spor som kan importeres i kart og GPS (fil med lav oppløsning).
NB! En del av turene har høyoppløselig GPX-fil for nedlasting tilgjengelig under høydekurven. Høyoppløselige filer har en F i filnavnet, eksempelvis hustveitsataF.gpx. GPX-fila brukes fullt og helt på eget ansvar, og er ikke å regne som noen offisiell tur-rute. Det er min egen rute på aktuell tur, med eventuelle feilnavigeringer. Aktuell rute inneholder ingen større «feil» , og kan fint brukes som en veiledende rute.
