Skrumsnuten

Start for dagens tur var Vintertun, rett ved E134. Bilen ble parkert på gamleveien ved busstoppet på Vintertun, og turen kunne starte på ganske flat grusvei. Rett etter grinda var det bare å konstantere at det var storfe på beite, i form av spor og skit. Med hund i bånd kan man bli litt vel utsatt for nysgjerrige dyr, men det var foreløpig ingen av arten å se.

Veien gikk gradvis over til sti, og rett før Heimestølen var den bare delvis synlig i terrenget. Stien jeg fulgte videre var ikke den samme som den som er tegnet inn på kartet, som går mye nærmere elva. Mellom Heimestølen og Vintertunstølen fulgte jeg stien for langt i retning Botnabu, før jeg sjekket kartet og konstanterte at jeg var i litt feil retning.

Rett før jeg kom opp til Vintertunstølen hørte jeg bjeller. Ikke små sauebjellene, men dypere klang fra større bjeller, som passer mer til storfe. Først traff jeg en liten flokk kyr. Rutinerte som de åpenbart var, gadd de knapt å ense en tobeint og en firbeint turgåer. Noen hundre meter lenger oppe kom derimot ungdommen, i form av kviger, byksende i mot. Jeg valgte å komme meg opp på en liten rygg, og fulgte den videre. Det er sjelden like spennende å løpe i oppoverbakke, som i nedoverbakke. Og det stemte bra denne gangen og, for ungdommen forble nede på flaten ved stølen.

Etter hvert som jeg kom høyere opp i dalen ble det flott utsikt mot Folgefonna i nord. Selv på 900 moh var det spor etter kyr og kviger. Snakk om å ha det fint på sommerbeite!

Oppe ved to små vann på ca høyde 940 var det på tide å forlate stien og ta kurs i retning toppen. Det var aldri store utfordringer med å finne farbar rute i noe mer sørvestlig og vestlig retning. Fra rundt 1000 moh var det noen smøfonner, men snøen bar godt og det var lett å ta seg over.

I skaret vest for punkt 1010 dreide jeg rett vest, og det gikk radig over svaene videre. Siste stykket opp til toppen var av det bratte slaget. Her kan det muligens være litt utfordrende hvis man ikke liker å forsere bratte berg og små skrenter.

Jeg kom meg opp uten større problemer, og kunne konstantere at dette ikke var en topp med spesielt forseggjort varde. Bare noen mindre steiner på høyeste punkt. Utsikten var upåklagelig. I nord mot Folgefonna, og i sør Borddalsnuten, og lenger bak en ganske snødekt Kyrkjenut. Det var også lett å se hytta på Simlebu i vest.

Jeg tok omtrent samme vei ned fra «vorta», som også navngis med det kjedelige navnet Øst for Skrumsnuten. Turen fortsatte lenger vest til det som på kartet navngis som Skrumsnuten. Ingen varde her heller men litt mindre vind enn på forrige topp. Det passet derfor med en matpause, før jeg fortsatte omtrent samme rute tilbake.

En fin topptur i et fint og lettgått terreng. Om man ikke vil ta turen helt opp til toppen så er turen opp til øverst i Vintertundalen absolutt å anbefale. Passer for alle, men ku-skrekk kan muligens skremme noen fra denne turen.

Turfakta
Distanse  : 13,5 km
Varighet  : 5 timer
Toppunkt  : 1132
Startpunkt: 405

Kommentarer eller spørsmål? Kontakt meg gjerne her.